StenKunstHvaler – en kort historikk

Innlegg av Arne Martin Klausen ved avslutningen av Rødshue-prosjektet i Hvaler Rådhus 5.9.09

“StenKunstHvaler er et barn av Hvaler Kunstforening og Hvaler kommune. Kunstforeningen ble til som et svar på kommunens behov for å få til en kunstnerisk forsvarlig bruk av det forromet som nå går under betegnelsen kunstgaten. Da vi stiftet denne foreningen i februar 2002, oppstod snart ideen om å få til noe annet og mer enn bare utstillinger og møter.

I en telefonsamtale mellom Eva Lange – som ble leder etter Kari Haagenrud – og Øystein Elgheim på Hvaler Gjestgiveri, lanserte Elgheim en ide om å invitere en kunstner årlig som et slags stipendium med krav om å etterlate seg et kunstverk i Hvaler. Elgheim ble ikke bare opphavsmann til en ide som utviklet seg videre , men han ble også den første sponsor for så vidt som han stilte sitt Gjestgiveri til disposisjon som oppholdssted for den første kunstner, Alessandro Stenico.

Men StenKunstHvalers svangerskap ble lenger og vanskeligere enn som så. En viktig fødselshjelper ble keramiker og billedhugger Vegard Hanve. Eva Lange ringte ham som kunstnermedlem av foreningen og sa at nå fikk han finne på noe. Vegard var en vandrer i Hvalernaturen og fant snart ut at noe som kunne ligne en skulpturpark ville passe bra på Røsshue, det kulturlandsklap som var skapt av stenindustrien og forlatt i et tilsynelatende kaos da denne næringen ikke lenger var liv laga.
Grunneier på Røsshue er Oslofjordens Friluftsråd. De var positive helt fra starten og aksepterte vår ide med noen retningslinjer for plassering som vi har fulgt.

Skulptur i landskap var en trend i tiden, og ideen ble lagt fram for styret i Kunstforeningen som sluttet seg til. Nå må vi gjøre en lang historie om svangerskapet kort. Heldigvis kjente Eva Lange og Erik Frisch til en italiensk billedhugger, med norsk slektstilknytning, og erfaring med store stenarbeider. Han ble kontaktet og sa seg villig til å være med.

En lang prosess begynte med myndigheter, søknader, naboklager, justeringer osv. I tillegg til byråkratiet kom så økonomien. Vi måtte skaffe oss penger, og noe så fremmed for kulturarbeidere som sponsorer, ble løsningen. Her kom Hvaler Rotary inn med sine erfaringer og nettverk, de ble en samarbeidspartner av største betydning.

Det skal ikke underslåes at noen mente det var galt å gripe inn i det noen kalte uberørt natur. Vårt argument var at Røsshue ikke på noen måte var uberørt natur, men både en rullestensrøys fra istiden og et kulturlandskap fra industrialderen. Hva vi ville tilføre denne praktfulle del av Hvaler var moderne internasjonal kunst i samspill med landskapet.

De fem kunstnerne Kunstforeningen etter hvert ble enige om å bruke, har alle gått til verket med entusiasme og vært villige til å arbeide under økonomiske forhold som de vanligvis ikke aksepterer som normale lønnsforhold.

Første mann ut, Alessandro Stenico, samarbeidet med den siste aktive stenhugger på Hvaler, Kåre Johansen. Han tok ut råblokka som ble de to sterkt stilliserte mann og kvinne-søyler. Japaneren Makoto Fujiwara var villig til å moderere sine opprinnelig voldsomme ideer, og i forhandlingene om dette gjorde vår lokale billedhugger Hagbart Solløs en viktig innsats.

Vegard Hanve har hele tiden vært kunstforeningens tekniske konsulent og samarbeidspartner med kunstnerne, og det var naturlig for Hvaler Kunstforening å tildele han oppdrag nr. 3. Han valgte seg ut en landskapsform som sto igjen etter stenindustrien som en skipsstevn, og den ble høyglanspolert med bistand fra Monumenthuggeriet i Skjeberg.

Vår svenske bidsragsyter, Anna Carlsson Korneev, bragte sten fra Båhuslen som råmateriale til sin skulptur og ga dermed en påminnelse om at granitten er grenseløs, og at de norske stenrederne også utnyttet det svenske landskapet.
Vårt femte kunstverk av Gunn Harbitz, som vi har avduket i dag, knytter an til nasjonalparken som også kan sees som et moderne stykke ”landart,” i det man vil fastfryse nåsituasjonen mest mulig, og sette restriksjoner på de menneskeskapte endringer.

Som man skjønner er det bak dette prosjektet mange frivillige og ivrige medarbeider og sponsorer. Vi kan neppe klare å fremheve alle, men nevne de Rotary-medlemmer som har stått prosjektet nærmest: Marit Gulliksen som også var Kunstforeniingens leder en tid, Knut Ramberg med sitt firma loset prosjektet gjennom mange byråkratiske kanaler, Nils Thore Nilsen som var den første leder av prosjektets finanskomite . Følgende kunstnere har stilt kunsverk til rådighet i arbeidet med å skaffe sponsorer: Øyvind Sand, Eva Lange, Oluf Føynum og Magne Rudjord. Fra styret i Kunstforeningen vil jeg fremheve Ingun Hovden Christensen som har formulert og språkbehandlet våre trykksaker og Anna Auganes som har bidratt til løsning av mange praktiske og administrative oppgaver. I siste fasen har Leif Iversen vært den viktigste pådriver og tilrettelegger. Han har gitt meg en liste over sponsorene med noen navn og kommentarer som jeg synes vi skal unne oss å lese. (Leif Iversens liste er en bearbeidet variant av den som dekker siste siden på var brosjyre StenKunstHvaler 2009.)

Om noen skulle føle at vi har glemt noe viktig vil jeg anmode om at det meddeles kunstforeningen slik at det kan komme med når den endelige historie om StenKunstHvaler skal presenteres. For egen regning vil jeg føye til at jeg er kjent som en person med mye skepsis og lite himmelstormende fantasi. Derfor har alle disse menneskene vi nå har hørt om, gjort mine bange anelser til skamme, og jeg skjønner ikke at vi har fått dette til.”