Gul Lophelia - Gunn Harbitz
Denne skulpturen har fått navnet «Gul Lophelia» og er laget i svart gabbro, laget av Gunn Harbitz fra 2009. Man kan tolke et økologisk budskap ut av formen «som viser en spaltet figur med runde, kvinnelige former», og som kunsthistoriker Peter Rautmann skriver i betraktninger: «Gunn Harbitz’ kunstverk oppfordrer oss til å ta vare på vår planet – Jorda.« Videre skriver Rautmann om skulpturen. »Figurens to deler beskytter det mellomliggende rommet. I midten av sokkelen ser man ned i en beholder som er integrert i skulpturen, og som rommer en verdifull relikvie i form av et korallfragment, Gul Lophelia. Et «maskulint» skarpt snitt spalt er skulpturen og gir betrakteren muligheten til å få et innblikk i det indre rommet – hul rommet.
Formene minner om en moderlig kvinnekropp, og frambringer tanken om at jorda på mange språk betegnes som kvinnelig. Dermed kan skulpturen sees som et symbol på jorda som beskytter sitt korallbarn; i dette tilfellet Gul Lophelia som befinner seg i bunnen av skulpturen og som finnes på bunnen av havet utenfor Hvalerøyene. Korallfragmentet henviser til det tusener av år gamle organiske livet som befinner seg under havflaten. For de som besøker natur og skulpturparken, er disse korallrevene ikke synlige, men for samspillet mellom naturkreftene i denne regionen er de svært viktige. Og hvis man ikke verner om denne skjøre økologiske balansen i naturen, blir menneskenes livsgrunnlag truet.»
Foto: Merethe Flakstad Pedersen
Hyllest til Røsshue - Makoto Fujiwara
Om det skulle storme kan du søke ly i «Hyllest til Røsshue – et kontemplativt rom». Dette kom på plass i 2006, og er den andre av to kunstverk som er tilpasset omgivelsene her. Stedet inviterer til å tenke dype tanker eller åndelig virksomhet. I en annen tid ble dette «rommet» brukt av steinhoggerne som søkte ly under arbeidsdagen når været var hardt. Det går en liten trapp opp til et platå som strekker seg over flere meter. Likevel er kunstverket et godt eksempel på hvordan man kan tilføre noe i det rå og uberørte landskapet uten for mye inngripen.
Kunsthistoriker Peter Rautmann, som har skrevet en flott omtale av skulpturparken, beskriver hvordan kunstverket er formet, og legger vekt på hvordan det som tittelen tilsier hyller naturen rundt seg.
«Den japanske billedhoggeren Makoto Fujiwara har med bistand av to unge, japanske kunstnere og en kinesisk landskapsarkitekt, skapt et sted for ro og ettertanke i et allerede eksisterende rom i fjellet fra stenhoggernes tid.
Ved hjelp av noen inngrep har kunstnerne maktet å fremheve det naturlige rommet med veggflater og blokker fra det tidligere stenbruddet. På den stenbelagte, horisontale plassen vokser et tre som bøyer seg mot vær og vind.
I disse stenformasjonene er det skapt et rom for kontemplasjon – et uendelig rom som innbyr til å la tankene komme og fare – som flo og fjære – i tid og rom.
Naturen tilbyr sitt eget materiale – sten – i kunstens tjeneste, og motsatt: Kunsten åpenbarer naturen og landskapet gjør oss bevisste på at naturen er grunnlaget for vårt liv, fordi vi også er en del av naturen. Kunst, kultur og natur henviser til hverandre.»
Foto: Merethe Flakstad Pedersen
Fortidens vitner - Alessandro Stenico
På bildet ser du "Fortidens vitner" fra 2005 som er laget av den italienske billedhuggeren, Alessandro Stenico.
De karakteristiske søylene er iøyenfallende, men legg også merke til stenen som tilhører kunstverket. I sine kunstfaglige betrakninger skriver kunsthistoriker, Peter Rautmann om skulpturen: "Alle tre elementene er livstegn: De to høytragende søylene minner såvel om et arkaisk menneskepar som et fuglepar. Formene henviser til hverandre og slår en bro over begge hullene i søylene, som i likhet med et øyepar skaper en enhet ut av det tosidige. Spiralen på den eggformede stenen, er også symbol på menneskenes liv."
Foto: Merethe Flakstad Pedersen
Refleksjon - Vegard Hanve
Dette er skulpturen "Refleksjon" fra 2007, laget av den norske billedhuggeren, Vegard Hanve fra Fredrikstad. Den er en av to skulpturer, som er tilpasset omgivelsene i det gamle steinbruddet, og som du kan se i skulpturparken på Rødshue, Hvaler. Skulpturen er derfor i granitt, og for noen har den kanskje ligget litt skjult? Du legger best merke til denne skulpturen i sollys!
Kunsthistoriker Peter Rautmann omtaler "Refleksjon" slik:
«En stenvinkel som ligner en skipsbaug som strekker seg mot sjøen og med et innhugg i stenlandskapet, skiller seg ut fra det øvrige området på grunn av overflatens struktur. Vegard Hanve har beholdt stenens form, men den er blitt bearbeidet og har fått en glattpolert overflate. Lys fra sol og måne skaper refleksjon i denne overflaten.
Den grove, rå granitten med sin kubiske form og fysiske tyngde, endrer nærmest karakter gjennom den polerte overflaten som fanger opp himmelens og lysets letthet og gjennomskinnelighet. Stenen speiler det forbigående og det flyktige – stivheten nærmest løser seg opp og blir levende. Nettopp denne kontrasten kan få oss til å reflektere.
Kunstverket «Refleksjon» har en dobbel betydning; det reflekterer lyset og omgivelsene, og er med på å vekke til live en ettertanke – en refleksjon – om det som har vært og er og om den virkeligheten som ligger foran oss.»
Foto: Merethe Flakstad Pedersen
En vandring mot horisontens lys - Ann Carlsson Korneev
Om skulpturene «En vandring mot horisontens lys» av Ann Carlsson Korneev fra 2008, skriver kunsthistoriker Peter Rautman i sine betrakninger følgende:
«Den svenske billedhoggeren Ann Carlsson Korneev har med sine to lineært forskjøvede, ovale granittbuer, skapt en billedramme som fører til at landskapet innenfor «rammen» oppleves mer bevisst. En rett linje oppstår på grunn av forskyvningen av skulpturens to deler. Denne horisontale linjen er karakteristisk for kystlandskapet. Den understreker motsetningene mellom himmel og hav, mellom vårt kosmos og vår jord. Den horisontale linjen setter vår iakttagelsesevne på prøve: Tilsynelatende en helt klar linje og tilgjengelig på en viss avstand. Men når man forsøker å nærme seg linjen, unn viker den oss, fordi den bare er en virtuell linje.
Spillet med denne horisont-linjen får en helt spesiell effekt når man betrakter overgangen mellom havet og himmelen gjennom denne åpningen. Skulpturen får oss til å se på en helt spesiell måte, og med sin ovale form blir den til et symbol på det menneskelige øyet, samtidig som den skaper et symbol på det vi kan kalle “landskapets øye”.»
